Hva betyr en reell rettighetshaver – og hvorfor er det viktig?

Flere regelverk krever at bedrifter vet hvem som eier og kontrollerer de selskapene som de gjør business med. Her går vi igjennom hvorfor reelle rettighetshavere spiller så stor rolle og hvordan ditt compliance-team kan ligge ett steg foran. 

 

Å avgjøre hvem som er reell rettighetshaver i et selskap, er ikke som å lete etter en nål i en høystakk – det er mer som å lete etter en nål i en haug med andre nåler … Å spore reelle rettighetshavere er ofte vanskelig i praksis, ikke minst på grunn av at forskjellige land har ulike regler for offentliggjøring, status for eierregister og tilgangsnivåer innen EU.  

Så, hva er reelle rettighetshavere? Hvorfor spiller det noen rolle? Og hvorfor må compliance-team være årvåkne? 

La oss ta det fra begynnelsen. En reell rettighetshaver er et individ som eier eller kontrollerer mer enn 25 prosent av et selskaps aksjer eller stemmer, eller som på annet vis utøver kontroll over selskapet eller ledelsen.  

25-prosentgrensen har lenge vært standard, men i dag overveier myndigheter og organisasjoner å senke grensen betydelig til 15, 10 eller til og med så lavt som 5 prosent.

Det er ikke alle som vil bli identifisert som reelle rettighetshavere. Mange kriminelle bruker bevisst selskapsstrukturer for å skjule sin identitet, det egentlige målet og bruken av midler eller eiendom knyttet til selskapsstrukturen. 

Det kan handle om at man vil unndra seg skatt, at man vil forhindre myndigheter fra å spore penger fra lovbrudd – som hvitvasking, bestikkelser eller korrupsjon – og i verste fall kan det handle om at man vil skjule terroraktiviteter.

Uansett mulighet, utnytter mange de relativt slappe reglene for reelle rettighetshavere til egen vinning. I en nylig publisert Europol-rapport kan man lese at:

"86 prosent av kriminelle nettverk benytter seg av juridiske selskapsstrukturer/enheter og at disse er nøkkelen for å lykkes med hvitvasking."
 

Har myndighetene kontroll?

De globale myndighetene slår tilbake. For eksempel har den internasjonale organisasjonen FATF (Financial Action Task Force) utformet retningslinjer for en mer risikobasert metode ved håndtering av kunder.  

FATFs anbefalinger handler om å øke innsynet og sikre at korrekt og aktuell eierinformasjon er tilgjengelig for ansvarlige myndigheter. Anbefalingene skal forhindre at juridiske personer utnyttes til kriminelle formål.

Disse anbefalingene innebærer at du må: 

• Vurdere risiko koblet til juridiske personer og juridiske sammenhenger. 
• Gjøre juridiske personer og juridiske sammenhenger tilstrekkelig transparente. 
• Sikre at korrekt og aktuell grunnleggende informasjon om reell rettighetshaver alltid er tilgjengelig for myndighetene.  

Også EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv fra 2015, hadde til hensikt å motvirke hvitvasking, skatteflukt og finansiering av terrorisme ved å gjøre reelle rettighetshavere til et nøkkelpunkt for selskaper. Medlemslandene var pliktige til å iverksette direktivet i juni 2017. Det etterfølgende femte hvitvaskingsdirektivet utvidet tiltakene ved å etablere krav til offentlige registre over reelle rettighetshavere.

Men transparensen er skjør, noe som viste seg når EU-domstolen bestemte at offentlig tilgang til disse registrene er lovstridig. 

Den nye AML-pakken (6AMLD) har derfor beveget seg tilbake mot strengere tilgangskontroll og bevis på legitime interesser. 

Dette skaper praktiske problemer for de som forsøker å bekrefte eierskap, ettersom hvert land nå kan ha ulike kontroller og mekanismer for å få tilgang til data. 

I registret kan informasjonen forekomme i ulike formater og språk og til og med som fysiske kopier (f.eks. PDF-filer). 

Disse datautfordringene kan gjøre det vanskelig å se dataens opprinnelse og aktualitet og påvirke automatisering og effektiv bearbeiding av informasjonen. 

Og da har vi ikke en gang berørt offshore-skatteparadis som kriminelle er raske til å utnytte.
 

Hvordan kan korrekt data om reelle rettighetshavere bygge motstandskraft og øke effektiviteten?

Bedrifter må sikre at de kan oppdage risiko så snart den oppstår. Det så vi for eksempel etter Russlands invasjon av Ukraina, som førte til en rekke restriktive tiltak og sanksjoner.

Det finnes to overordnede metoder for å samle inn og vedlikeholde informasjon om reelle rettighetshavere:

• Manuell innsamling og periodevis granskning
• Automatiserte prosesser

Den manuelle metoden kan vanligvis ikke skaleres eller reagere raskt på risiko, ettersom informasjon ikke oppdateres automatisk, men så sjeldent som en gang i året og i verste fall sjeldnere.

Den automatiserte metoden kan derimot strømlinjeforme prosessen og svare på endringer direkte når de inntreffer. Det gjør at ditt team kan sette søkelyset på det viktigste og slippe tidkrevende, periodevise granskninger som kanskje bare viser at risikoen ikke har endret seg. 

Så hva bør du gjøre? Det beste er å finne en løsning som raskt og effektivt kobler bedriftens data til data om reelle rettighetshavere. Bruk analyseverktøy for å sikre at dere har det grunnlaget før dere "dykker" ned i informasjon om selskaper og personer under onboarding-fasen. Dere sparer tid og penger og reduserer mulig antall enheter som dere må screene.

Det gir dere for eksempel mulighet  til å: 

• Visualisere selskapsstrukturer, inklusive eierskap av 0,01% eller mer. 
• Hente og vedlikeholde komplette eierdetaljer, inklusive type aksjer og prosentandeler. 
• Forstå strukturen i børsnoterte eller nyregistrerte selskaper og deres datterselskap. 
• Identifisere statlige eller offentlige enheter. 

Med riktige systemer og prosesser på plass kan dere identifisere nålen blant de andre nålene, imøtegå de compliance-kravene som finnes og håndtere kunderelasjoner på en mer vellykket måte.
 

Har dere lyst til å forbedre deres compliance-prosess? Sjekk vår Perpetual KYC-guide!

Dun & Bradstreets Perpetual KYC-guide hjelper compliance-team med å iverksette pKYC. Guiden dekker alt fra å sette opp en risikopolicy til å ta i bruk automatisering og håndtere kompleksiteten rundt Ultimate Beneficial Ownership (UBO). Lær deg best practice for å maksimere effektiviteten og minimere kostnadene.